Hei, jeg er Mini

Jeg heter Moritz Michaelis, men de fleste kjenner meg som Mini. Jeg har en B.Sc. i fysioterapi, er utdannet personlig trener, Rehab Trainer og kostholdsveileder gjennom AFPT og sertifisert Mental Trener gjennom Høgskolen i Innlandet og Active Education. I dag tar jeg en master i idrettsvitenskap og Physical Education, fordi tre år med anatomi, fysiologi og eksamener tydeligvis ikke var nok.

Idrett har vært en stor del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Jeg gikk på Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer, hvor jeg satset på klatring og buldring og konkurrerte på nordisk nivå. Før det var jeg en del av ulike talentakademier innen fotball.

I dag beskriver jeg meg selv som hybrid-atlet, som egentlig er en profesjonell måte å si at jeg nekter å bestemme meg for én idrett.

Jeg driver hovedsakelig med triatlon og ultraløping og har fullført flere Ironman-konkurranser, samtidig som jeg trener styrke, CrossFit, calisthenics, klatring, sykling, svømming og diverse outdoor-idretter. En hviledag er fortsatt teknisk sett en dag, men vi jobber med saken.

Det store målet mitt er å kvalifisere meg til Ironman World Championship på Hawaii. Det er et ganske absurd prosjekt som innebærer enorme mengder trening, tidlig morgen-svømming, veldig mye karbohydrater og frivillig bruk av flere timer på en sykkel som ikke beveger seg én eneste meter.

Med andre ord: drømmen.

Veien hit har ikke akkurat vært motorvei

Bak idrettsgleden og prestasjonene ligger det også en ganske annen historie.

Jeg har vært gjennom anoreksi, depresjon og perioder hvor jeg var suicidal. Jeg vet derfor personlig hvor komplisert forholdet mellom kropp, mat, trening, prestasjon og mental helse kan bli – og hvor lite hjelpsomt «bare spis sunnere og tren litt» er når livet faktisk har bestemt seg for å spille på hard mode.

Etter hvert fant jeg tilbake til både livet, idrettsgleden og ambisjonene mine.

Da syntes tydeligvis universet at karakterutviklingen min gikk litt for sakte.

Jeg ble rammet av en alvorlig infeksjon i magen som nesten kostet meg livet. Det endte med operasjon, et rundt 30 centimeter langt arr og en kropp som plutselig hadde helt andre planer enn hodet mitt.

Jeg gikk fra trening og prestasjon til en sykehusseng og måtte begynne på nytt med de helt grunnleggende tingene. I starten var ikke målet Ironman, VO₂max eller watt på sykkelen. Fremgang kunne være å komme seg opp, gå litt lenger og oppdage at kroppen faktisk hadde tenkt å samarbeide igjen.

Så begynte rehabiliteringen.

Gradvis kunne jeg gå mer. Deretter trene. Så løpe, sykle og svømme. Kroppen begynte sakte, men sikkert å ligne på min igjen.

400 dager etter sykehussengen fullførte jeg en Ironman.

En helt normal og medisinsk sett svært moderat måte å markere comeback på.

Den reisen lærte meg mye om rehabilitering, men kanskje enda mer om tålmodighet, identitet og hva prestasjon egentlig betyr.

Noen ganger er prestasjon å løpe raskere enn noen gang før.

Andre ganger er prestasjon å komme seg ut av sengen.

Begge deler teller.

Det er dette jeg tar med meg inn i coachingen

Utdanningen min gir meg det faglige fundamentet. Idretten gir meg praktisk erfaring med trening, konkurranse, periodisering, restitusjon og prestasjon. Min egen historie har samtidig lært meg at mennesket bak treningsprogrammet alltid er viktigere enn Excel-arket.

Og jeg liker Excel.

Så det sier litt.

Derfor ønsker jeg ikke å være en coach som sender deg et generisk treningsprogram, skriver «kjør på 💪» og dukker opp igjen neste mandag.

Jeg vil forstå hvem du er, hva du ønsker å oppnå og hvordan vi kan få planen til å fungere i livet du faktisk lever.

Jeg jobber med trening og prestasjonsutvikling, rehabilitering og skadeforebyggende trening, kostholdsveiledning og idrettsernæring, samt mental trening og prestasjonspsykologi.

For noen betyr det å jakte sekunder, watt og pallplasser. For andre handler det om å komme tilbake etter en skade, gjennomføre sin første Ironman, bygge muskler eller endelig få et forhold til trening og mat som ikke krever at livet organiseres rundt en Tupperware-boks med kylling og ris.

Begge deler er like legitimt.

Fellesnevneren er forståelse, mestring og varige resultater.

Jeg vil ikke bare at du skal vite hva du skal gjøre. Jeg vil at du skal forstå hvorfor vi gjør det, lære kroppen din bedre å kjenne og etter hvert få verktøyene til å ta gode beslutninger selv.

For målet mitt er ikke at du skal være avhengig av en coach resten av livet.

Det hadde vært en glimrende forretningsmodell.

Men en ganske elendig coachingfilosofi.

Jeg ønsker å hjelpe deg med å finne ut hva du faktisk er i stand til – enten målet ditt er toppidrett, comeback etter skade, en sterkere kropp eller bare en hverdag hvor trening, mat og helse gir deg mer enn det tar.

Jeg jakter selv på startstreken til verdensmesterskapet på Hawaii.

Ditt mål trenger ikke være like idiotisk.

Men jeg synes vi begge kan tillate oss å sikte litt høyere enn det som føles komfortabelt.

Take ownership of your life and become the best version of yourself. Don’t settle for the bare minimum – aim for the top.