Et julebord som endret alt | En gnist for en livsstilendring

Som for alle andre starter det alltid med noe, eller noen, og det var ikke ulikt for meg heller.

Det var faktisk desember, midt i eksamenstiden min for å være eksakt, og det var dags for det årlige jentejulebordet. Her er vi blandet drops, som gjerne ikke ser hverandre så mye ellers i hverdagen, men som verdsetter kvelden som om det skulle være ens egen bursdag. Iallfall så kommer en av venninnen mine inn døren. Jeg ser ikke hvem det er først, fordi jeg faktisk ikke klarte å se hvem det var, noe som var ganske spesielt tenkte jeg.

Uansett, så fort hun snur seg mot meg og sier hei, får jeg helt sjokk. Jeg er sikker på at reaksjonen min gav henne en euforisk følelse, og var absolutt ikke til å ta feil av hva jeg syntes. Siden forrige julebord, var det bare 2/4 igjen av hele jenten! Jeg fikk helt sjokk, målløs og det som var. Det er jo dessverre slik i dag at første «ordlige» reaksjonen ble; «herregud så bra du ser ut»!!! Det er en annen diskusjon, men må poengteres at hun var bra nok før også.

Under hele julebordet var hun og prosjektet hennes kveldens høydepunkt, og slett ikke bare for meg. På dette tidspunktet veide jeg nok iallfall 30 kg for mye, og hadde BMI langt over både den oransje og røde streken. Det gikk ikke alt for mange dager fra denne kvelden til jeg sendte en henvendelse til Moritz hvor venninnen min hadde gått og fremdeles gikk. I det øyeblikket jeg så henne denne kvelden, ble ønsket ennå større, om mulig, til å gå i gang med en endring.

Svaret fra Mini kom raskt, og det var bare å «kaste seg» ut i det.

Første møte med Moritz var tøft, noe det alltid er å «face» sine egne utfordringer eller vaner, men, forklaringer og tankegang ble delt, og veien videre ble sakte formet. Jeg har, som de aller fleste kvinner, vært borti dietter og raske løsninger, men det jeg ble presentert for her, var noe helt nytt, som innebar å måtte finne utav hva kostholdet mitt egentlig inneholdt, og hvordan man kunne leve som før på et vis, men med moderasjoner og alternativer til flere av produktene som gjerne var i mitt sortiment fra før.

Jeg er slett ikke en person som gjør ting halvveis, så jeg går all inn, fullstendig.

Kuttet og reduserte, nesten litt i overkant, noe som Moritz jevnlig minnet meg på.

Han måtte helst holde meg litt igjen, å utfordre meg til å «adde» i noen tilfeller kontra «redusere», og noe av det jeg likte aller best – var å bli frontet. Ærlig, brutalt, men med omsorg, forståelse og takhøyde uten ende.

Gjennom hele perioden min, som forøvrig enda pågår, har han hele tiden vært der, som et minne om at det ikke er en skam å være i en situasjon hvor man trenger støtte – ikke hjelp, men støtte til å finne ut, og bevisstgjøre seg selv for hva man faktisk utsetter seg for.

 

Jeg har på ingen måte hatt en egen person som har skreddersydd dagene mine og måltidene, men snarere hatt en støttespiller som har gitt meg tilgang på databaser med oppskrifter, energiske og daglige tilbakemeldinger, som både var positive, men også konstruktive, og utallige grunner for hvorfor kroppen min fortjener, og gleder seg over endringen jeg gjør for meg selv.

Moritz er en person som har støttet meg gjennom en prosess hvor kunnskap, rutiner og virkefulle råd har vært det avgjørende, og definitivt det mest motiverende ved siden av vektnedgangen.

Så hvor er jeg i dag? Jeg er godt og vel 30 kilo lettere og greit «fit». Sniker meg innpå den grønneste delen på BMI skalaen, og er nok i en alder av 35 år i mitt livs beste form.

Men, det som også har skjedd samtidig er at jeg er sunnere. Friskere. Klokere. Mer opplagt. Ingen vonde bein eller knær. Jeg er full av energi. Bevisst. Jeg kan handle klær i alle butikker. Jeg er også full av ny kunnskap. Jeg kan gå lange turer, og gå i høye hæler. Hverdagen min er generelt enklere. Huden gløder. Håret mitt har aldri vært lengre og sunnere. Jeg får heller ikke lengre panikk når jeg går på vekten hver dag. Jeg motiverer andre. Jeg er tryggere i og med min egen kropp, samtidig som jeg må tørre å påstå at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang.

Hilsen Kristine H.